Livsstil

3 kritiske døgn på intensiven

Det viste seg at jeg hadde en alvorlig infeksjon i kroppen. Noe av det siste jeg husker etter at jeg kom inn på akutten, var at jeg lå å hyperventilerte og kastet etter pusten, mens de prøvde å finne en blodåre som de kunne sette inn en kanyle. 

Når jeg omsider kommer til meg selv igjen, var jeg flyttet opp på intensiven. Hadde 2 kanyler/venefloner i den ene hånden og 3 på den andre. Fikk beskjed om at jeg hadde fått en alvorlig infeksjon og at indre organer var hadde begynt å svikte. Jeg skulle på ultralyd og ct. Masse blodprøver ble tatt. Ble stokke i foten, armer og i ryggen (lunge som ble tappet for veske) 

Jeg skjønte fortsatt ikke alvoret i det legene sto og fortalte meg. Hørte dem sa at neste døgnene var kritiske, men det tok jeg ikke inn over meg. Dem lurte på om dem skulle ringe noen for meg, det hadde jeg svart NEI på. 

7 dager på intensiven med en sykepleier som overvåket meg 24/7. Selv skjønte jeg ikke hvorfor det hele tiden var noen inne hos meg. Ned dopet på morfin og ikke helt tilstede så sov jeg meg mer eller mindre gjennom disse dagene. Var våken når morfinen sluttet å virke og smertene kom, men sovnet som oftest etter påfyll av medisiner. 

Husker jeg spurte en av sykepleierne om hvorfor dem ikke kunne la meg få være i fred og gi meg litt privat liv. (Husker ikke hva hun svarte)

Lene og Inga fikk komme på besøk på onsdags ettermiddag, jeg skjønte ikke hvorfor dem var så «stille» og «rare» eller hvorfor dem bare var der så kort på besøk.  Dem hadde fått beskjed om å ikke bli lenge, da jeg trengte ro.

Legene hadde informert dem om at jeg var foreløpig stabil, og at det kanskje ikke var så fint syn når dem kom inn til meg. Var mye slanger og apparater som var tilkoblet meg. Jeg hadde å uttrykt min bekymring over for Lene, at hun ikke likte blod og sykehus så dem måtte passe på henne. (husker ikke det selv) Når dem kom inntil meg hadde dem på seg gule frakker og hansker. Dem hadde med blomster og varme klemmer.

Birger fikk komme på besøk samme dag som jeg ble innlagt, han ble nok litt skremt, slik han har fortalt i ettertid. Jeg hadde sagt til han at dette var ikke farlig, litt intravenøs veske i noen dager så er jeg hjemme igjen før helgen. Men han skjønte nok at det var litt mer alvorlig en som så, når han så meg.

Han hadde ringt Inga når han dro fra meg og sagt at han trodde jeg skjulte for han hvor syk jeg var og at det var mer alvorlig en jeg hadde fortalt og gitt uttrykk for. Han hadde spurt om Inga viste noe mer en hva han gjorde. Det gjorde hun jo ikke, jeg viste jo ikke selv da hvor syk jeg egentlig var. 

Jeg hadde vist å gitt legene/sykepleierne munnkurv om å si noe, for hadde ikke ønsket at ungene og alle andre skulle gå å bekymre seg over meg, eller at  ungene skulle bli redde og engstelige. Husker ikke selv at jeg hadde sagt dette før jeg ble fortalt det uken etter.

Etter 7 dager på intensiven så begynte formen sakte men sikkert å bli noe bedre. Jeg fikk en lang prat med en av legene som hadde fulgt meg mest i disse 7 dagene. Hun sa at hadde jeg kommet noen timer senere på sykehuset, så hadde utfallet nok vært så mye verre og jeg hadde nok ikke vært her i dag. Og jeg hadde vært heldig – hadde hatt englevakt!

Følg meg gjerne på snapp eller instagram: Cheesieos

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *