Livsstil

Med en fot på vei inn perleporten

Natt til mandag ble ikke noe bedre en natten før. Våknet opp i firetiden, kroppen min sa at den var varm, men hodet mitt sa at jeg holdt på å fryse i hjel, kan sverge på at tennene mine neste gikk i stykker for de hakket sånn. Min første tanke var: Noe såååå kjedelig. Nå har jeg virkelig blitt syk igjen og det kunne ikke passet dårligere. Hadde alt for mye som skjedde på jobb, oppgaver og prosjekter jeg måtte bli ferdig med denne uken. 

Men det verste var nok tanken på at jeg er så himmla dårlig på å være syk, klarer ikke holde meg i ro eller å slappe av. Jeg blir så sykt rastløs.

 

Jeg overså det at jeg frøs, svettet og at kroppen ristet. Sto opp, lagde niste til Tuva og kjørte henne på skolen med en spybøtte i fanget (kvalmen hadde kommet, så regnet med at nå fikk jeg spysyka – noe jeg takler svært dårlig å ha) Vel hjemme igjen kastet jeg opp, lå tvinna rundt og over doen, kjente ikke kroppen min igjen. Svimmel, frysen, svett og dårlig klarer jeg ¨å komme meg inn i senga igjen. Får sikkelige skjelvinger i kroppen for at jeg fryser slik, men samtidig er jeg gjennomvåt av svette. Jeg tror at jeg svimer av, er borte en stund. Kommer til meg selv og er bare helt utladet og sliten. Fortsetter og kaste opp, begynner å hoste, jeg hoster så det føles ut som jeg ikke skal klare å puste. 

Nå begynner jeg å bli små redd meg selv, noe slikt har jeg aldri opplevd og jeg mister følelsen og kontrollen over kroppen min på denne måten. 

«UT AV KROPPEN OPPLEVELSE»

Jeg får ringt legen og dem beordrer meg å ringe 113, noe jeg selvsagt ikke hadde lyst å gjøre. Legevakten sender en lege og en ambulanse hjem til meg. Jeg hadde heldigvis ikke låst ytterdøren, etter noen få minutter var legen på døren, han turte ikke komme inn for Aicha (hunden) bjeffet som en pittbull der nede og chihuahuaen «sang» med! Han viste jo ikke at dem var inne på eget rom, men han turte å komme inn til slutt, jeg klarte ikke rope eller bevege meg. Kort tid etter at legen har kommet, kommer ambulansen. Det ender med en innleggelse på sykehuset sier legen, jeg hører han snakker, men får ikke med meg alt han sier. Jeg spør om dem kan lufte hundene for meg før vi kjører. ? Dem så rart på meg (skjønner ikke det) men dem luftet hundene for meg, låste døra og fikk meg inn i ambulansen. Det ble blålys og sirener på vei inn til Kristiansand sykehus. Jeg sa til han som satt bak med meg at jeg måtte ringe jobb for å gi noen beskjeder, så fikk lov til det. Ringte for å få dem til å avlyse noen møter for meg og regnet med at jeg var tilbake om noen få dager. Fikk sendt melding til faren til Tuva, for å gi han beskjed. Slik at han kunne hente Tuva på skolen og informere henne.

 

Turen inn til sykehusetføltes som en evighet. Husker glimt fra den, ambulanse mannen tok fra meg telefonen og ba meg prøve å slappe av. Vi er snart framme sa han mens han tørket pannen min med en klut og pelte av meg noen av geleneglene så han kunne sette på meg et måleapparat på fingeren som skulle måle puls og oksygen.

 

Da jeg ble trillet ut av ambulansen og inn på akutten vrimlet det av leger, sykepleier og folk.  Det hele var uvirkelig, jeg satt liksom på sidelinjen og så på alle som jobbet med meg. Jeg hoster så mye at jeg har problemer med å puste. Leger snakker til meg, men jeg klarer ikke fokusere. Er som jeg er langt der oppe og dem er lang der nede. Blir ekko i alt dem sier, jeg ser alt i en tåkedis. 

Følte meg elendig – det jeg trodde skulle være en rask løsning på og en quick fix, førte til langvarig sykehus opphold på 12 dager ( 7 dager på intensiven/overvåking og 5 dager på infeksjons avdelingen)

Les også: Ei heftig natt

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *