Livsstil

Storm i et vannglass.

Fikk opp noen minner på facebook sist uke, som gjør like vondt i dag som da.
For 7,5 år siden så flyttet vi tilbake til Søgne – vi flyttet hjem. Jeg har faktisk ikke vært i Kirkenes siden da. Det året vi var der oppe var vondt, så følte jeg måtte si fra. Jeg lagde nok storm i et vannglass og etterdønningene ble så alt for store for mange å takle. Jeg mistet mange i den kampen jeg valgte å ta.
Jeg mistet folk som jeg trodde sto meg nær, men det er i slike kamper en ser hvem som står ved din side og hvem som trekker seg unna deg.
Min sønn har i ettertid taklet dette fint og kom sterkere ut i den andre enden. Men det var en lang vei å gå for å komme dit.  Det var dager og perioder han syntes det var vanskelig å skille når noen tullet og om dem mente det.  Det var tunge og lange dager, men med hjelp fra en fantastisk lærer og meg så klarte han det.
Men grunn til at jeg deler dette igjen, er at det kan ikke deles nok! Alle som har barn, jobber med barn må ta ansvar når det kommer til mobbing – IKKE bagatellisere det. Om noen gir beskjed om at dem føler seg mobbet så må det tas på alvor!
Jeg tenker ofte på dem som ikke har foreldre som tørr å gi beskjed, som av forskjellige grunner ikke takler å stå i en slik kamp. Det er ikke lett og det er veldig tungt når en ikke blir hørt, så er en ikke tøff nok så klarer man ikke en slik kamp.
Det var grunnen til avisoppslag, Barneombud og anmeldelse av skolen.

 

Utdrag fra avisintervjuet.

«Jeg angrer på at vi flyttet hit. Jeg angrer på at jeg utsatte sønnen min for det her. Jeg føler jeg satte ham inn i et system der hans følelser og opplevelser ikke ble hørt, og ikke tatt på alvor». 

 

Måtte ta sønnen ut av skolen
Flytter vekk fra mobbing
Med et kvelertak rundt halsen på ham presses hodet til 7-klassingen ned i doskåla. Rundt står andre klassekamerater og ser på. Ingen griper inn. 

 

@Byline Overstrek:Birgitte Wisur Olsen
Det begynte så fint i fjor høst. En ny klasse og et nytt skoleår. 7-klassingen har flyttet med til mammas hjemplass Sør-Varanger. Her er spenning, glede og gode forventninger –  og kimer til vennskap starter. Men snart ulmer det. Alt fra dialekt til væremåte angripes og sjikaneres. Gutten stenges ute og fryses ute, og så slår mobbingen ut for fullt med psykiske og fysiske angrep.
Hodet presses ned i toalettet. Han utestenges fra lek og aktiviteter. Ved noen tilfeller tror han at han skal få være med. Guttegjengen i klassen avtaler å møte ham en plass. Han blir glad og drar dit. Men de har bare lurt ham, de er et annet sted.
Det gåes fysisk til angrep på ham, og med jevnlig «kalling» som sliter på : «Dra til hælvete, din schtøgge faen».
Hva gjør det med et lite menneske å gjentatte ganger bli rakket ned på i så harde ord?

 

Avfeies

 

12-åringen viser tillit ved å betro seg til en lærer om en av episodene, men responsen er svik fra en voksen omsorgsperson. Han får vite at han ikke må ta på seg en sutrerolle, ikke være «bæsat»..
Mor Elisabeth Mortensen tar også flere av episodene opp med skolen. Dytting ned i pissoir og i do, den brutale kallingen, utestengning, utfrysingen, at lærere ikke hører på, ikke tar ham på alvor. Men moren får beskjed om at tonen mellom elevene nok er hardere enn de er blitt vant til sørpå.
– Det går seg nok til, avfeies jeg med, forteller Elisabeth.
Mobbingen skjer på skolen, på vei til og fra skolen, i fritiden og også på telefon og på facebook.
Skolen varsles igjen. Mor har mailer som viser at lærer er informert, og i et svar – i desember –  skrives til henne det at rektor er orientert om saken.

 

Vokse og gro
Fra fler hold har Sør-Varanger Avis fått høre historier som bekrefter strukturen: Gjennom skoleåret er det vikarer, vikarer og vikarer.
På foreldremøter taes den harde tonen mellom guttegjengen i klassen opp, mangelen på omsorgen – måten å snakke til hverandre på. Det oppleves ikke som om skolen har interesse for å jobbe for å få den negative mentaliteten vekk, men at det dårlige psykososiale miljøet i stedet får lov til å vokse og gro.
Og også at forsøk på å ta opp negative hendelser overses og overhøres, og at en autoritær og lite lyttende lederstil gjør det veldig vanskelig å ta opp problemer.
En annen gjenganger er at enkelte lærere understøtter og gjør situasjonen vanskeligere. En gruppe for elever med støtte-undervisning kalles overfor elevene – av en lærer – for teskje-gruppa, altså de som må ha saker og ting inn med teskje for å få det med seg…
Det skal forrige skoleår ha blitt gjort en trivselsundersøkelse blant syvendeklassingene, der svar viste at elever følte seg mobbet av lærere.

 

Misforståelse
Før skolestart i fjor høst forberedte Mortensen seg og fikk PP-tjenesten i forrige hjemkommune til å oversende papirene til Hesseng Flerbrukssenter. Sønnen trenger støtteundervisning i matte, og hun ville ha dette på stell fra starten av.
Men papirene sendes ikke videre til PP-tjenesten i Sør-Varanger. Elisabeth etterlyser fremdrift. Først i oktober er søknaden klar. Læreren beklager dette og viser til at det har vært misforståelser på skolen.
Først i februar er støtteundervisningen på plass.
I juni, like før slutten på skoleåret, har mor fått nok. Hun vet ikke flere veier å gå for å nå frem til skolen, for å få dem til å ta tak i mobbesaken.
Sønnen ringer gråtende til henne på jobb og ber henne komme hjem. Han har gått hjem fra skolen etter å ha blitt fysisk angrepet. Ansikt, armer og bein har skrubbsår.
Fra skolen ringes det med beskjed om at gutten skulker, at han har stukket av fra skolen.
– Skulker! Jeg sitter jo her og renser sårene hans, svarer hun mens sønnen hulker i bakgrunnen.
Da bestemte mor Elisabeth Mortensen seg endelig for at det fikk være nok. Gutten taes ut av skolen, og familien bestemmer seg for å flytte tilbake til Søgne.
Gjentatte forsøk gjennom året hadde ikke ført frem.
Elevene skulle overføres til Kirkenes Ungdomsskole, siden Hesseng kun har første til syvende klasse.
Moren sier hun ikke torte ta sjansen på å la sønnen begynne der, og begrunner det med at  de samme elevene fra Hesseng også overføres til Kirkenes. Mobbingen gjorde gutten innesluttet.
– Og jeg kunne ikke garantere at hverdagen hans kom til å bli bra. Jeg ville ikke ta en 50/50-sjanse på at ting kom til å bedre seg. Dessuten er det jo såpass små forhold at det uansett ville påvirke fritiden.
Moren har gjennom året snakket med foreldre og med skole og med foreldre.
– En ting er om det gjennom året hadde blitt gjort et skikkelig forsøk på å bedre forholdene, og så mislyktes. Å kvitte seg med mobbing «i hele verden» er dessverre ikke mulig. Men her ble det aldri tatt tak i saken, i stedet ble det feid under teppet. Jo, jeg angrer på at vi flyttet hit. Jeg angrer på at jeg utsatte sønnen min for det her. Jeg føler jeg satte ham inn i et system der hans følelser og opplevelser ikke ble hørt, og ikke tatt på alvor.
Selv føler hun at hun er blitt avfeid og forsøkt stemplet som sutrete og hysterisk.
Etter at hun har tatt kontakt med foreldre eller med skolen får gutten høre det ekstra. Det trues: «Mor di er rape gal, om hun går til skolen en gang til får du juling så du merker det skikkelig!».

 

Innrømme
Elisabeth har med seg en annen mor, som tidligere hadde sønnen sin på Hesseng Flerbrukssenter, med på intervjuet med Sør-Varanger Avis. Hun deler mange av observasjonene, men vil av hensyn til sønnen sin være anonym.
– Det samme min sønn opplevde. Han gikk fra å være en strålende skolegutt på første skoledag til å få selvtilliten revet ned fullstendig. Han hadde ADHD, men det ble ikke diagnostisert. Han hadde en indre uro, og klarte ikke sitte i ro, noe han heller ikke hadde forutsetning for. Han ble syndebukk og kjeft i stedet for forståelse og hjelp. Hvis en person føler seg mobbet så er det en egen opplevelse. Å ikke bli hørt, og ikke bli trodd, er også en krenkelse. Det er et stort overgrep, påpeker hun.
De to sier de forstår at lærere er stresset og har mye å gjøre, og sier det også mange fine, gode mennesker og lærere på Hesseng Flerbrukssenter.
De mener sykefravær, mangelen på kommunikasjon og enighet i skolen og mange mennesker inn og ut kan gjøre jobben vanskelig.
– Men skolen må som helhet må innrømme at det er mobbing ved skolen og ta skikkelig tak i det, i stedet for å avfeie det og si at det ikke finnes mobbing på skolen. Som voksne må de ta på seg ansvaret.

 

Under her ser dere flere avisoppslag og rapporten fra Barneombudet kan du lese her.

I rapporten kunne jeg fort lese og skjønne hva som kom fra skolen min sønn gikk på.

«Skolen hadde gruppetimer, men bare med to stykker.De andre elevene kalte oss for
teskjegruppa som måtte få alt inn med teskje og det gjorde også lærerne. Lærene sa
at nå kan teskjegruppa gå ut for å få matte undervisning.»

 

Hele saken kan du lese HER.

Jeg fikk mange hilsner og takk i innboks. Dette var en av dem.

29. august 2014

* Barneombudet kommer til Sør-Varanger for å snakke med mobbeofre og foreldre. Mobbingen i skolene fortsetter til tross for lovnader om tiltak.

Én kommentar

  • Mamma

    ❤️ mitt gråter når jeg tenker på dette og alt som skjedde i etterkant.
    Elsker dere herfra til evigheten og tilbake igjen ❤️❤️❤️

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *